I dag markerer 25 år siden Benjamin Hermansen ble drept av nynazister i Oslo, Norge.
Drapet hans sjokkerte en hel nasjon og tvang Norge til å konfrontere en smertefull sannhet: rasisme var ikke noe som skjedde andre steder – det var dypt tilstede i vårt eget samfunn.

I årevis så mange bort mens nynazistgrupper fikk lov til å vokse, spre hat og utføre voldelige angrep med lite konsekvenser. Den stillheten hadde ødeleggende resultater. Til slutt ble et uskyldig barn drept av én grunn: fargen på huden hans.

Benjamins drap påvirket meg dypt. Jeg husker at jeg følte overveldende sinne – sinne over at noen kunne gjøre noe så grusomt, så umenneskelig, mot et barn. Det sinnet har aldri forlatt meg helt.

I 2021 kontaktet Benjamin Hermansen-stiftelsen meg og spurte om jeg ville lage et spesialnummer av The Urban Legend om Benjamin – et som kunne tale til en ny generasjon mens det også tok opp rasisme direkte. Jeg sa ja uten å nøle. Dette ville bli stiftelsens siste prosjekt før det ble formelt avviklet, en beslutning tatt på forespørsel fra Benjamins mor, Marit.

Å jobbe med dette nummeret var følelsesmessig tungt. Jeg følte tristhet, sinne og smerte – men også beslutsomhet. Beslutsomhet til å skape noe meningsfylt. Beslutsomhet til å sikre at Benjamins historie ville leve videre. Og beslutsomhet til å ta et enda sterkere standpunkt mot hat og rasisme.

Dette var ikke fiksjon. Dette var en ekte hendelse. Et brutalt drap. Et ekte barn hvis liv ble tatt bare på grunn av fargen på huden hans. Den virkeligheten gjorde arbeidet utrolig vanskelig – men også absolutt nødvendig.

Prosessen tok måneder. Det krevde dyp forskning: å lytte til podcaster, se på intervjuer, lese rettsdokumenter og snakke direkte med folk som kjente Benjamin. Jeg snakket også med Hadi, som var sammen med Benjamin den kvelden han ble drept. Hadi overlevde. Han tok meg med til åstedet og gikk gjennom alt som skjedde, steg for steg. Å høre hans historie var vanskelig å fordøye – men det styrket min beslutning om å fortelle denne historien med ærlighet og respekt.

I dette nummeret hedrer jeg også minnet til Eugene Ejike Obiora, Arve Beheim Karlsen og Johanne Zhangjia Ihle-Hansen – alle uskyldige liv tapt som et resultat av rasisme og hat.

Vi husker dem.
Vi sier navnene deres.
Og vi fortsetter kampen mot hat.

Hvil i fred.